Former Spanish PM accused of racism in remarks about French football …

Political leaders in both countries rebuke Mariano Rajoy after he writes team ‘does not have any French players’

The former Spanish conservative prime minister Mariano Rajoy is facing growing accusations of racism after writing in a World Cup newspaper column that the French national team “does not have any French players”. newsindata.org

Rajoy, who was in office from 2011 to 2018, pondered Spain’s looming semi-final showdown with France in an article for the online newspaper El Debate on Friday.

Continue reading...

Fantasy er en bred og vidtrekkende sjanger. Vi har allerede sett den skape utallige innbydende og spennende verdener i bøker, på TV og i videospill, og selv om vi absolutt ikke mangler fantasy, føles det som om det finnes noen universer som kunne utforskes nærmere for å skape noen fantastiske videospill. I dag skal vi se på noen fantasimiljøer og -verdener som kan og bør utforskes med en kontroller i hendene. Selv om noen av titlene på denne listen kanskje er kjente for deg, velger vi for øvrig å holde oss unna de helt store mainstream-titlene som Harry Potter, Game of Thrones og lignende.

The First Law

Joe Abercrombie har skapt flere dypt innlevende fantasy-universer i løpet av sin forfatterkarriere, men ingen skiller seg ut helt som trilogiene «The First Law» og «Age of Madness». Det finnes også noen frittstående historier som utspiller seg i denne verdenen, noe som gir inntrykk av at det er en levende, pulserende verden. Magi er mektig, men er underlagt et ganske strengt regelsett i «The First Law»-universet, noe som betyr at vi sannsynligvis ikke ville spille som en magiker (med mindre vi var villige til å spise mennesker, noe som i seg selv kunne vært en unik spillmekanikk). Det er mange blodige, gjørmete slag i bøkene som ville vært flotte filmiske scener i et spill, og markante karakterer vi kunne samhandle med i løpet av eventyrene våre. For å lage et spill i denne verdenen må vi kanskje vente til Abercrombie har fullført en ny trilogi i den, slik at et utviklerteam kan ta en tilnærming som ligner på «The Witcher», der spillet eller spillene fungerer som en fanfic-fortsettelse av de originale verkene. Enten det, eller så kan de bare gi oss et rått RPG som utspiller seg i nord, der vi kjemper mot flatheads i brutale slag.

Nevernight fikk allerede en webserie i 2019, men det er fortsatt mer å utforske i denne verdenen

Nevernight-kronikken

Jeg bruker navnet på bokserien som disse settingene stammer fra, hvis du ikke har lagt merke til det, men hvis vi skal være pedantiske, vil jeg gjerne se et spill – eller kanskje til og med en trilogi av spill – som følger historien om Mia Corvere som tar opp kampen mot herskerne i Itreyan-republikken, på jakt etter hevn for familien sin. En verden der man knapt opplever ordentlig mørke, ville være interessant å utforske fra et kunst- og designperspektiv. Spesielt med tanke på at «Nevernight» av Jay Kristoff føles som en serie som nærmest ber om et stealth-actionspill. Bruken av magi i Kristoffs verk er også unik, med stort fokus på skyggefulle skapninger og manipulering av blod og kjøtt. Det ligger et stort potensial i denne verdenen for å lage et spill som vil føles annerledes enn de fleste andre fantasyhistorier.

The Warlord Chronicles

Bernard Cornwell er en forfatter som først og fremst er kjent for sine historiske romaner, som allerede er blitt tilpasset for TV i serier som Sharpe og The Last Kingdom. The Warlord Chronicles blander inn noe historisk fiksjon, siden det teknisk sett utspiller seg i Storbritannia, men det fletter inn fantasy med sin arthuriske innflytelse. Vi har sett en arthurisk verden eller en inspirert av det arthuriske Storbritannia i mange spill før, med Tainted Grail: The Fall of Avalon som det mest kjente eksemplet fra nyere tid. Men Cornwells trilogi, som tar for seg historiene om Merlin, Arthur og Lancelot, føles unik nok til å fortjene sin egen tilpasning i videospillformat. Historiene er sterkt påvirket av de opprinnelige walisiske legendene, snarere enn de Malory-inspirerte verkene vi sannsynligvis er mer kjent med. Konflikter mellom gamle, druidiske trosretninger og den kristne religionen kan gi opphav til interessante måter å samhandle med verden på, og vi har allerede en hovedperson å plassere i spillet i form av seriens egen Derfel Cadarn – en person som står Arthur og Merlin nær, og som vil gi oss enkle måter å samhandle med begge disse legendariske figurene på.

The Black Company

Dette er egentlig litt juks, siden Arc Dream Publishing i 2024 kunngjorde at de jobber med et rollespill basert på The Black Company, men det er ærlig talt et sjokk at det har tatt 40 år før Glenn Cooks fantasyserie har fått sitt eget videospill. Kanskje er verdenen i The Black Company ikke fullt så viktig som det navngivende bandet selv, men det ligger så mye potensial i sagaen om The Black Company at det er vanskelig å forstå hvordan denne fantasyserien har blitt ignorert av de store mediene i så lang tid. Fantasi og militær action blandes i et «grimdark»-univers som har stort potensial, enten vi følger Black Company under oppholdet i Lady-imperiet eller på hjemreisen til Khatovar. Forhåpentligvis får vi snart høre noe konkret om spillet fra Arc Dream Publishing, bare for å bevise hvor vellykket dette universet burde være utenfor bøkene.

Esctarp/Witch World

«Witch World» er en litt merkelig serie. Den er samarbeidsbasert, startet av forfatteren Andre Norton i 1963 og fortsatte deretter fra 1980-tallet helt frem til Nortons død i 2005; den har hatt mange påvirkninger og utforsket mange forskjellige regioner i det alternative universet som er Witch World. I motsetning til vår verden har magi i Estcarp og de andre kontinentene i Witch World erstattet vitenskapen, men den kan likevel bare utøves av kvinner. Jeg kan tenke meg at en viss del av internett ville få et raserianfall hvis dette spillet noen gang ble laget, men det ville være synd om ikke «Witch World» fikk litt mer oppmerksomhet fra de store mediene, om ikke annet for å se flere tolkninger av hvordan det magiske kontinentet Estcarp kunne se ut utenfor romanenes sider.